Regjeringen kan felles på miljøpolitisk uenighet tilsvarende CO2-utslippet fra et par timers oljeproduksjon på norsk sokkel. Ser de ikke det store bildet?
Miljømessig symbolpolitikk
Norge er en betydelig energiprodusent gjennom sin petroleumsaktivitet, som utgjør ca 94% av vår totale energiproduksjon. Ved siden av dette har vi vannkraft som gjør oss omtrent selvforsynt med strøm (men dette utgjør kun rundt 5% av den totale energiproduksjonen), samt litt vindkraft (utgjør rundt 2% av energiproduksjonen fra vannkraft igjen) og noe solkraft. Vår daglige produksjon av olje og oljeekvivalenter* er omkring 650 tusen m3 hydrokarboner (basert på 2015-tall). Dette tilsvarer et basseng på størrelse med spilleflaten på Ullevål stadion som er nesten 100 meter høyt. Dette bassenget ville nådd 3 ganger høyden til dagens passasjerflytrafikk hvis det skulle rommet ett års oljeproduksjon. Hvordan står CO2-utslippene fra dette oljetårnet i forhold til regjeringens miljøtiltak?
Regjeringens miljøtiltak
I tiltakene som regjeringspartiene Høyre og FRP i disse dager har lagt fram i sitt budsjettforslag, er det estimert at miljøtiltakene vil føre til en reduksjon av CO2 utslipp på 200 000 tonn. Dersom en bruker KrF sine krav vil utslippsreduksjonen være ca 240 000 tonn, og med Venstre sine tiltak vil en komme opp i en reduksjon på 350 000 tonn CO2. (Tall fra Cicero gjengitt i TV-debatten torsdag 1. desember.) Disse tallene er selvfølgelig svært usikre siden reduksjonen er estimert ut fra at innbyggerne i Norge kommer til å bruke mindre fossilt brensel som en konsekvens av at det blir dyrere å bruke biler og fly, at kollektivtilbudet forhåpentligvis blir noe bedre, samt flere andre større eller mindre tiltak.
Tar vi ytterpunktene i regjeringspartienes forslag ser det ut til at det er betydelige forskjeller; nesten dobbelt så miljøvennlig med Venstres utspill i forhold til Høyre og FRPs budsjettforslag.
Men stopp nå litt…
La oss se hva dette egentlig betyr i et litt større perspektiv. La oss gå tilbake til faktainformasjonen. Vi har i Norge en dagsproduksjon på 650 tusen kubikk olje og oljeekvivalenter. Når dette forbrennes blir det til ca 2 millioner kubikk CO2 (ca 3 ganger vekten av hydrokarbonene). Med Høyre og FRPs budsjettforslag snakker vi om en årlig CO2-reduksjon som tilsvarer 1 tiendedel av en dagsproduksjon fra norsk sokkel. Det vil si ca 2.5 timers produksjon. Legger vi Venstres forslag til grunn blir det omregnet til ca 4 timers produksjon.
Det er da man kan spørre seg: Er forskjellen på under 2 timers produksjon fra norsk sokkel, noen som helst slags grunn til å skape krisestemning og rasle med kabinettspørsmål og regjeringsskifter? Det må da vel være mange andre forhold i styringen av dette landet som må være langt viktigere? For meg blir dette bare krangling og symbolpolitikk, i et forsøk på å vinne velgere til neste valg.
CO2-kvoter
CO2 kvoter er en rar greie. Siden vår olje- og gassproduksjon går i rør og skip ut til forbruk utenfor Norge vil ikke noe av selve produksjonen bli belastet mht. CO2-kvoter. Kun det vi forbrenner her i Norge til biler, fly, oppvarming, drift av rigger / plattformer og til enkelte kraftkrevende industribedrifter. Vi er en stor gassprodusent, men først når gassen vi sender til kontinentet blir brent utløses kvotene / avgiftene. Derfor er Norge i en meget gunstig posisjon med hensyn til å måtte betale CO2-kvoter. Dette er nok også hovedgrunnen til at det er liten interesse for å lage gasskraftverk i Norge. Dette ville nemlig medføre at strømmen av elektrisitet som ble laget i disse anleggene igjen ville utløse CO2-avgifter. Men fra et energieffektivitetsspørsmål er ikke dette optimalt.
Gasskraftanlegg
Gasskraftanlegg i Norge ville utvilsomt øke effektutnyttelsen av gassen. Både gasstransport og den returnerte strømtransporten tilbake til Norge vil jo gi et betydelig energitap. Det samme gjelder elektrifisering på norske offshore installasjoner. All gass vi produserer blir jo tilslutt brukt, og da er det nesten utrolig at vi sender gassen til kontinentet for å brennes der og sendes i el-nettet tilbake.... Vi legger videre dyre undersjøiske kabler ut til riggene får å drive pumper og elektriske anlegg der ute, mens en i stedet kan montere enkle gasskraftverk direkte på riggene. Ved å kreve elektrifisering på disse installasjonene slipper Norge CO2-kvoter, men utbyggingene blir betydelig dyrere og mindre konkurransedyktige. Det mest paradoksale er at gassen i alle tilfeller forbrennes og at CO2 unnslipper til atmosfæren. En atmosfære som ikke på noen måte er i stand til å fordele CO2-gassen innenfor egne landegrenser.
El-biler
Et annet forhold som også fremstår som nærmest absurd for meg er mye av diskusjonene rundt el-biler. Som lokal forurensningskilde er jeg med på at el-biler er langt å foretrekke framfor konvensjonelle biler inne i byer og tettsteder. Lokal forurensning må vi alle ta et ansvar for, og der kan alle bli betydelig bedre. Dessverre handler det aller meste om noe vi egentlig ikke liker så godt å snakke om. Nemlig vårt store totalforbruk av varer (mat, klær, dingser, ferier og mye mer). Vi har et alt for høyt privat og offentlig forbruk. Vi har lært at CO2 er synderen. Men for meg er CO2 bare et resultat av vår tids overdrevne forbruk.
Det europeiske el-nettverket
Så tilbake til el-bil og klima. Det er her det absurde kommer inn. Norge er en del av et europeisk el-nettverk. Vi kjøper og selger el-kraft. Har vi overskudd (på dag, natt, vinter eller sommer basis) selger vi, og har vi underskudd kjøper vi i et internasjonalt marked. All el-kraft som Norge produserer og selger er 100% grønn, men den vi kjøper er nesten utelukkende et produkt av forbrenning av gass og kull, samt atomkraft. Tar vi derfor utgangspunkt i den strømmen som kommer ut fra stikkontaktene våre, er 45% av denne generert av forbrenning av kull og gass, og 32% kommer fra atomkraftverk på kontinentet. Det vil med andre ord si at bare 23% av strømmen vi bruker kommer fra vann, sol eller vindkraft. Da må jeg igjen spørre; hvor ren er egentlig den strømmen vi fyller på «tanken» på en el-bil. I tillegg til dette kommer selvfølgelig energien som trengs for å lage el-bilen og batteriene som benyttes. Sett i et lokalt forurensingsperspektiv sier jeg gjerne ja til el-biler, men i en global klimasammenheng er el-bilen på langt nær en klimaløsning, slik jeg ser det.
Faktaboks
Bensin og diesel inneholder karbon. Når drivstoffet forbrennes, vil karbonet oksideres til CO2 i en kjemisk reaksjon. Oksygenet tas fra lufta, siden bensin og diesel i svært liten grad inneholder oksygen. Når en dieselbil eksempelvis bruker en halv liter diesel per mil (som tilsvarer 0,42 kilo diesel per mil), er CO2-utslippet fra denne bilen på den samme mila 1,33 kilo CO2 - altså litt over tre ganger vekten av oljen som brennes (da karbonet binder seg med “tungt” oksygen ved forbrenning!). For å etterregne dette må vi vite at én kilo diesel inneholder 86 prosent karbon. Vi må også vite at karbonets atomvekt er 12, og at atomvekten for oksygenet er 16. Ett molekyl CO2 består av ett karbonatom med atomvekt 12 og to oksygenatomer med vekt 16. Molekylvekten for karbondioksid (CO2) er dermed 44. Det betyr at CO2 veier 3,67 ganger så mye som rent karbon. Men fordi bare 86 prosent av den ene kiloen med diesel består av karbon, blir det riktige CO2-innholdet i en kilo diesel 3,17 kilo CO2.
For enkelthets skyld bruker vi forholdet 1 til 3 i omregninger fra diesel / bensin til CO2 i eksemplene i denne artikkelen.
* Oljeekvivalenter: En betegnelse som benyttes når man omregner kondensat og gass til brennverdien av olje
Redusert forbruk er eneste løsning
Som i mange andre saker finnes det sjelden noen enkel løsning på komplekse problemer. De fleste forhold og egenskaper henger sammen, og for vår klode er den eneste løsningen jeg kan se nokså enkel, men dramatisk. Vi må enten stoppe befolkningsveksten, noe som er nesten utenkelig, eller vi må redusere vårt forbruk til et mye lavere nivå. Konsekvensene av dette gir selvfølgelig mange andre og kanskje enda betydeligere konsekvenser. Redusert forbruk gir redusert vekst og dermed større arbeidsledighet, mindre materiell velstand og mulig resesjon. Dette er det ikke så morsomt å gå til valg på, og derfor vil våre sentrale politikerne bevisst fortsette sin symbolpolitikk, godt hjulpet av journalister og deres tabloide framstillinger.
De store tall
Store tall innen naturfag og makroøkonomi er det kanskje vanskelig å få et nært og godt forhold til, men i både politikk og næringsliv er det kun helhetsbildet som kan gi grunnlag for å ta de beste beslutningene. Så ta av og til fram kalkulatoren eller regnearket og finn ut av ting selv. Det meste av bakgrunnsdata er tilgjengelig på nettet, og det er utrolig hva man kan finne ut av bare man er litt nysgjerrig og ikke alltid tar alt som blir servert for god fisk.
Vi ønsker regjeringen lykke til med sine “miljøpolitiske” forhandlinger!
Ragnar Knarud,
Team DecisionNodes